Det er ingen tvil om at menneskeskapte klimaendringer stadig preger verden i større og større grad, og har blitt vår generasjons aller største utfordring. CO2-utslipp er den aller viktigste årsaken til global oppvarming og nyere tids klimaendringer, og flesteparten av verdens skip baserer seg fremdeles på fossile energikilder. Mens 85% av globale varer blir sendt via sjøveien, finnes det likevel få konkrete krav til reduksjon av CO2-utslipp fra lasteskip.

Sammenlignet med CO2-utslipp skapt av andre transportmidler, som jernbane og lastebil, er ikke shipping-industrien den største syndebukken. Et containerskip med 1 kg. Last slipper ut 1 kl CO2 per 120 km, mens et fraktfly (som f.eks. Boeing 747) ikke kommer stort lengre enn 1 km med samme last, uten å slippe ut betraktelig mer CO2. I henhold til tall fra FN-organisasjonen IMOs Green House Gas Study (2014) bidrar internasjonal skipsfart til 2,2% av de globale CO2-utslippene.

Likevel slipper shipping-fartøy ut 1000 millioner tonn CO2 per år, og det blir mer og mer tydelig at skipsfarten har et kollektivt ansvar for å snu denne trenden og bidra til å sikre en bærekraftig utvikling. Det arbeides hardt på internasjonalt, regionalt og nasjonalt nivå for å få ned utslipp av klimagasser, og det er ikke tvil om at skipsfartsindustrien også bør bli med på denne utviklingen.

Med M/S Viking Lady har vi vist at det er mulig å kombinere teknologisk nyvinning, miljøvennlige løsninger og økonomisk gevinst. Vi håper å kunne stimulere og inspirere for en fortsatt utvikling av mer effektive fartøy og en videre teknologisk, grønn nyskaping innen den maritime sektoren. Gode muligheter for å minimere det miljømessige fotavtrykket finnes blant annet i å optimalisere motorteknologi, skrogform eller hastighet og drift. Flere av disse teknologiene er allerede tilgjengelige og klare for bruk, det er kun opp til viljen og statlige insentiver, å implementere dem.

Sammen kan vi gjøre en betydelig forskjell i positiv retning for vår eneste klode.

Reguleringer

Mens det foreløpig eksisterer få nasjonale og internasjonale reguleringer av CO2-utslipp i skipsfrakt-industrien, er det liten grunn til å tro at dette ikke kommer til å øke i nærmeste fremtid.

Det mest betydningsfulle av de få reguleringene er IMO-vedtaket fra 2011. Vedlegget gjelder internasjonal skipsfart og pålegger at alle nye skip fra og med 2013 skal bygges i samsvar med Energy Efficiency Design Index (EEDI). Denne indeksen setter en klar grense for utspill utført med skip (antall CO2 per tonn/nautiske mil). Alle fartøy er pålagt å ha en skriftlig plan som redegjør for hvilke tekniske og operasjonelle tiltak skipet skal følge for å være mest mulig energieffektivt.

Flere store aktører innen bransjen, inkludert rederiorganisasjoner fra land som Norge, Sverige, Australia, Belgia og Storbritannia, har lagt inn forslag om planer for å redusere CO2-utslipp fra shippingindustrien gjennom et globalt kvotehandelssystem. Et slikt system kan føre til markedsbaserte insentiver som gjør utslippsreduksjoner kommersielt attraktive.

Andre klimavennlige tiltak

Mens shipping allerede er den desidert rimeligste og mest energieffektive måten å transportere gods fra en side av kloden til den andre, kan skipsindustrien også bli bedre ved å implentere nye og mer energieffektive teknologier.

Det viktig å huske å at klima og shipping ikke bare handler om utslipp av klimagasser. Skip har lenge operert med marine oljer, som resulterer i forurensing og helseproblemer både regionalt og lokalt. Dette medfører ikke langvarige konsekvenser på det åpne hav, men er en årsak til både sur nedbør, smog (røyktåke) og andre problemer i kystområder og på sjøer som f.eks. Østersjøen. FNs maritime organisasjon IMO har derfor etablert spesielle krav for skipsfrakt i slike sårbare områder. Ved å optimalisere bruk av brennstoff og å bytte til mindre forurensende alternativer, kan fartøy kutte betydelig ned på antall skadelige utslipp, og i noen tilfeller fullstendig avskaffe dem.